24. april 2010

William Golding: Lord of the Flies (1954)

Eg veit ikkje heilt kva som skjedde her. Kanskje det var av di romanen er sett opp som teaterstykke i Oslo akkurat no, kanskje det var av di eg las noko om denne boka, men det slo meg i alle fall at denne boka burde eg lesa. Boka vert omtala som ein moderne klassikar, Golding fekk nobelprisen i litteratur, og eg tenkte at det kunne vera bryet verdt. Det var det ikkje.

Eg hadde ikkje lese mange sidene før det slo meg at eg må ha lese denne boka før. Ho kan ikkje ha gjort stort inntrykk, det eg hugsa var at det var nokre gutar som var stranda på ei tropisk øy, og at dei etter kvart delte seg i to gjengar. Stort meir er det heller ikkje ved denne boka. Den eine gjengen omtalar seg som jegerar, og gjer sitt beste for å drepa nokre villsvin ved hjelp av trespyd. Den andre gjengen er meir kultivert, og vil heller bruka tida på å byggja gode hytter, og å passa på at bålet på det høgste punktet på øya aldri sloknar, slik at dei kan verta redda.

Stemninga mellom dei to gruppene vert dårlegare og dårlegare, og etter at to av dei kultiverte er drepne, prøver jegerane å få tak i leiaren av den andre gruppa. Dei tenner på jungelen der han har gøymt seg, og røyken frå denne brannen vert sett av folk i ein båt på veg forbi øya, slik at gutane vert redda.

Boka kom ut kort tid etter andre verdskrigen, og er kanskje meint som ei bok som viser at det ligg noko vondt i oss alle. Det vonde kan veksa fram i alle samanhengar, også der det er så få samla at dei opplagt burde stå sterkare om dei var samla. Dei som ropar høgast får viljen sin, sjølv om dei andre har betre argument. Og viss ein ikkje når fram verbalt, kan ein ty til vald. Boka sparkar altså beina under det gamle munnhellet om at pennen er sterkare enn sverdet. Boka er fort lesen, og fort gløymt.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar