16. november 2010

Gudmund Skjeldal: Den siste langrennaren (2005)

Biografiar om idrettsutøvarar går det ofte fort å lesa, og det går like fort å gløyma dei. Denne er annleis. Det er ei fin bok, der den biograferte utøvaren, Kristen Skjeldal, nærmast spelar ei birolle. Me får høyra mykje om han, men broren Gudmund bruker dette biografiske risset mest som eit utgangspunkt for det han eigentleg vil seia: Langrennssporten har ikkje teke godt nok vare på si eiga sjel.

Eg kjenner ikkje Kristen Skjeldal. Me er begge frå Voss, og det er berre to år mellom oss, men me budde på heilt ulike kantar av bygda. Eg kjenner han altså berre frå media, og der framstår han som ein heilt uvanleg utøvar. Han kunne visa ekte glede over andre sine prestasjonar, og var òg i stand til å måla eigne prestasjonar opp mot det han sjølv hadde gjort før. I OL 2002 kom han i mål som nummer fire på tremila, og vart etter løpet spurt av NRK om det ikkje var surt å vera så tett på ei medalje. Han svara noko slikt som at han var kjempenøgd, fjerdeplass var det beste individuelle OL-resultatet hans. Etter dopingkontrollen rykte han opp på tredjeplass, men det endrar ingenting - han framstod som særs sympatisk.

Sympatisk er òg den hendinga Gudmund bruker som utgangspunkt for denne boka. Under ei femmil i Holmenkollen vart Kristen teken igjen av Frode Estil. På ein drikkestasjon misser Estil flaska si før han får i seg drikke, og Kristen spurtar opp på sida hans, og seier at han kan få drikka hans. Kva slags toppidrettsutøvar gjer noko slikt? Me får ikkje noko bastant svar på dette spørsmåla, og heller ikkje på dei mange andre spørsmåla Gudmund stiller seg, anna enn at Kristen dreiv toppidrett med heilt andre verdiar enn dei andre.

Det handlar mykje om femmil i denne boka. For begge Skjeldalane er det dette som er den gjevaste øvinga, og i alle fall for Gudmund er det femmila i Holmenkollen som er det heilt store. Han skriv fint om korleis det var då femmila gjekk i to lange rundar, i staden for tre litt kortare, slik det er no. Han vil ha ein langrennsidrett utan fellesstartar, ein langrennsidrett der utøvarane kjempar mot seg sjølv, der dei lenge er usynlege for publikum, før dei langt om lenge kjem ut av skogen. Han skriv godt om korleis dette truleg skuldast den tida me lever i, der ingen lenger har tolmod til noko slikt, no skal det vera fellesstart, og fjernsynskamera skal dekkja kvar einaste meter av løpet. Noko manglar i dette bilete, noko er fjerna frå idretten han likte så godt, og sjølv om han er realist nok til å sjå at det ikkje er råd å gjera noko med det, vil han gjerne prøva.

Og han skriv godt om kor kjekt det er med snø. Kor kjekt det var å leika i snøen som liten gut, og kor kjekt det er med snø når han er vaksen. Han skal alltid greia å finna snø sjølv, men han er uroleg for dei ungane som ikkje får veksa opp med lange, snørike vintrar. Dei går glipp av noko, meiner han, og det er ikkje vanskeleg å vera samd i det. Dette er ei fin bok, som altså er noko så uvanleg som ein idrettsbiografi med meining.

Guffen tilrår.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar