3. april 2011

Jan Roar Leikvoll: Fiolinane (2010)

Dette er ikkje akkurat noko gladbok. Eg-personen, ein gut rundt 13-14 år, bur saman med familien sin på ei enorm søppelfylling. Dei er ikkje åleine der, der bur mange andre, og alle kjempar for å overleva. Det kjem ikkje fram kvifor dei er busette der, men ingen har greidd å koma seg vekk frå fyllinga. Der bur folk utanfor fyllinga, og dei organiserer av og til flydropp, men annan kontakt har dei ikkje.

Sjølv om det heile tida er glovarmt, er det eit kaldt samfunn. Og fyllinga er jo menneskeskapt, men det er ikkje akkurat eit menneskeleg samfunn. Ein kan ikkje stola på mange andre, dei heilagaste alliansane går mellom menn som er i slekt. Kvinner er mindre verdt, romanen opnar med at eg-personen, saman med far sin, gravlegg syster si. Ein mann som kjem forbi viser dei ei fascinerande kule, som sender ut lys og fargar i alle retningar, og det skal ikkje mykje til før faren byter til seg den kula, mot at den andre mannen får nokre minutt åleine med den nakne jenta før dei gravlegg ho. Faren kvir seg heller ikkje for å skifta ut mor til eg-personen; han rådfører seg litt med bestefaren, og dei finn ut at mora ikkje kan gje faren fleire ungar. Faren og eg-personen bankar ho opp, stengjer ho inne i eit skur, og finn ei ny til faren.

Det einaste lyspunktet for hovudpersonen er samtalane med bestefaren. Han bur litt for seg sjølv, og kjem med mange visdomsord, han fortel om korleis det var før, og han spelar litt fiolin.

Det er altså ikkje så veldig lysteleg lesnad. Alt dei gjer på handlar altså om å overleva, og det er ingen grenser for kva dei kan gjera. Her finst nekrofili, incest, valdtekt og grov vald, og dei som sikrar seg kasser frå flydroppet deler absolutt ikkje med andre. Men sjølv om det heile er dystert, er det noko vakkert i måten Leikvoll skriv om det på.

Guffen tilrår.

Meir Leikvoll på kulturguffebloggen
Eit vintereventyr (2008)
Bovara (2012)
Songfuglen (2013)
Forkynnaren (2015)
Heimatt (2019)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar