4. januar 2012

Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)

Bøker om fotballspelarar, eller idrettsutøvarar generelt, er oftast traurige greier. Det er ein sjanger det er lett å le av, og det er sjeldan det dukkar opp bøker utanom det vanlege. Dette er ei slik bok, men så er jo òg Zlatan ein fotballspelar utanom det vanlege.

Han har uvanleg god teknikk, uvanleg god balanse, og uvanleg stor vinnarvilje. Han har sterke meiningar og eit heftig temperamant, som ofte kjem på kant med trenarar eller andre med makt. Det er ikkje tilfeldig at han har spelt i fem europeiske toppklubbar, og at han berre ved eit høve har spelt tre sesongar for det same laget. Men det er heller ikkje tilfeldig at han har vunne ligagull åtte sesongar på rad, i tre ulike land.

I boka verkar han nesten like frittalande som elles. Boka er skriven i ein munnleg og personleg stil, der han ofte vender seg direkte til lesaren med setningar som "eg lovar", eller stiller oss spørsmål. Han skriv ofte nedsetjande om folk han ikkje likar. Hasse Borg, direktør i Malmø FF då Zlatan spelte der, går til dømes frå å vera ein kjernekar til å vera ein drittsekk, då det omsider går opp for Zlatan at Borg tenkjer meir på klubben enn på Zlatan. Pep Guardiola, trenar i Barcelona, får heller ikkje rosande omtale.

Nokre fotballspelarbiografiar skriv ofte altfor detaljert om altfor mange kampar. Slik er det ikkje her. Dei gongene han skriv om kampar, er det dei viktige, dei avgjerande kampane han nemner. Han skriv mykje meir om personar i dei ulike klubbane, og om personar han møter utanfor fotballen. Mest skriv han sjølvsagt om seg sjølv, og om korleis han lærer og utviklar seg heile tida. Han framstår som rimeleg arrogant, og er klar over det.

Boka opnar med svært gode skildringar frå oppveksten i Rosengård, ein fattig bydel i Malmø. Han var berre to år då foreldra skilde lag, og han veks opp dels hjå mora, dels hjå faren. Ingen av stadene er det noko velstand å snakka om. Faren drikk for mykje, og slit òg med krigen i Jugoslavia - faren er bosnisk, mora er kroat. Han er småkriminell, og sjølv om han i dag er ekstremt velståande, strekar han ofte under at han ikkje har gløymt røtene sine. Han gjennomfører ei slags klassereise, men ho er ikkje heilt gjennomført. Han møter dei rikaste av dei rike, men oppfører seg framleis som om han var blant sine eigne i Rosengård.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar