6. juli 2012

Jon Haaland: Tommy (1982)

Eg veit ikkje heilt kva som skjedde her. Tom Lund var den store spelaren i norsk fotball på slutten av syttiåra. Han var den viktigaste grunnen til at Lillestrøm på få år rykte opp frå tredje til fyrste divisjon, og til at dei vann fleire titlar, både serie og cup. Han var aldri min mann, truleg av di han spelte på feil lag. Likevel, då denne boka låg omtrent til utdeling på Fretex, tok eg ho med meg.

Historia om Lund kunne godt vorte ei god bok. Ein meir ambisiøs forfattar ville han utfordra Lund langt meir, og òg fått dei rundt han til å snakka meir om korleis han var som person. Han ser ut til å ha vore svært eigenrådig, og kan ikkje alltid ha vore lett å samarbeida med.

Dessutan ville han berre bu på Lillestrøm, og ville berre spela for den klubben. Kanskje han var lojal, men han verkar òg redd for å prøva noko nytt, og redd for å oppleva motgang. I 1973 fekk han tilbod frå Ajax, som då var den største klubben i Europa, og som trong ein spelar som kunne erstatta Johan Cruyff. Lund takka nei - ville ikkje ein spelar med større ambisjonar kasta seg over eit slikt tilbod? I boka seier han at den største usemja var rundt lengda på proffkontrakten - Ajax foreslo to og eit halvt år, for Lund var det nok med eitt, sidan han ikkje visste om han var god nok. Nokre år seinare vart han så skada at han måtte opererast. Det er òg vanleg, men Lund ville heller leggja opp enn å gå gjennom operasjonen. Det var ikkje operasjonen han var redd for, men den lange opptreningsperioden. Han hadde i tillegg flyskrekk, men ikkje verre at han flaug både titt og ofte.

Han var altså amatør det meste av karriera, og arbeidde ved sida av fotballen. Han etablerte sitt eige firma, eit firma som importerte lotteriutstyr, og han kunne godt melda forfall til landskampar fordi han hatte eit viktig møte med leverandørar eller andre.

Der kunne altså vore nok å ta av, men alle slike potensielle konfliktar vert berre så vidt nemnde her. Haaland er altfor snill med Lund, og er i det heile altfor positiv. Han går i staden i den fella mange fotballbiografar går i - han bruker altfor mykje plass på å fortelja om kampar og resultat og kor mange mål Lund skåra utover i sesongen.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Andreas Hompland: Sogndal e laget (1982)
Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar